|
Anmeldelser
Om "Uten dekning"
2013
På bokbloggen Flukten fra virkeligheten skriver Mari:
Bokanmeldelse: Uten dekning av Lise Knudsen
Kortromanen "Uten dekning" begynner allerede med bokomslaget. Det sorte hullet truer med å sluke alt og alle i umiddelbar nærhet. Akkurat slik kan man føle sorgen på kroppen.
Kjærligheten til de som står deg nær
Jeg begynner dette innlegget med noe litt personlig. Det føles så underlig å skrive om denne boken akkurat i dag, på en dag hvor jeg har vært med på å følge noens mor til sitt siste hvilested. I sin tale snakket presten om at kjærligheten er større enn alt, selv om mennesker blir borte gjør ikke kjærligheten det.
Dette fikk meg til å tenke på de aller siste sidene i denne stille, følsomme og rørende historien. Akkurat dette budskapet følte jeg passet godt i sammenheng med "Uten dekning". Nå kan leserne kanskje tro at dette er en kortroman med religiøse toner, det er det ikke. Kjærlighet er viktig for oss alle, uansett tro og bakgrunn.
Kontrastene
I "Uten dekning" er leseren flua på veggen for en dag, i en families liv etter at moren har blitt borte. Historien fortelles gjennom øynene til jeg-personen, tenåring og storesøster, Kari. I tillegg til Kari er pappa Lars og lillebror Olav også deltakere i denne fortellingen.
Det hele begynner med Karis skildringer av en ganske hverdagslig scene på kjøkkenet mellom pappa og Olav. Betraktningene er farget av Karis sinnstemning, og som leser kjenner jeg på Karis sinne og tristhet over å føle seg utenfor. Virkeligheten er kanskje ikke helt slik man kan få inntrykk av, men vi ser verden med Karis briller på. Hun har kanskje ikke den beste kontakten med resten av familien der hun drukner i sin egen sorg. Kanskje er hun uten dekning?
Kari bærer sorgen som et klesplagg, i tillegg er hun i en alder hvor man kan være ekstra sårbar. Det er en utfordring for henne å se at familiemedlemmene bærer sorgen på ulike måter. For Kari står tiden stille, hvordan kan de andre bry seg om at jorden fortsatt spinner?
Her er et lite utdrag fra boken hvor man kanskje kan kjenne litt på kontrastene mellom storesøster og lillebror (bokens s. 26 og 27):
Han fyker fra meg igjen.
Stien flater ut.
Den grønne lua hans forsvinner.
Dukker fram igjen.
Blir borte på nytt.
Blinker som et trafikklys.
Brått ligger elva der.
Det banker i brystet.
Blank og brådyp.
Bare Olav og meg.
Bredden på den andre sida.
Blyanttegna.
Som om noen har gjort konturen utydelig.
Med vilje.
Det er ganske utrolig hvordan desperasjon kan endres til håp i løpet av noen få timer. Lise Knudsen ender nemlig sin historie med et lite lysglimt, og det på en troverdig måte. Ingenting føles forhastet eller fremtvunget.
Lat som om sangen "What a difference a day makes" handler om familie istedenfor romantisk kjærlighet så har du kanskje en sang som ville passet til rulleteksten på denne historien.
Teksten
Hver side i boken er som et kort vers, og bokens 79 sider er lest på kort tid. Det kan kanskje føles som om man leser små dikt. Her er det linjer som gir rom for tolkning, teksten byr på mer enn ordene som er trykket på siden. Derfor har jeg allerede lest boken to ganger, på to forskjellige dager. Boken var god ved første gjennomlesning, og man må ikke lese den mer enn en gang. Men for meg var det riktig, jeg ønsket å få med meg og forstå mest mulig av teksten. Det er en historie som man godt kan tygge litt på. Dette var en leseropplevelse som var minst like god ved andre gangs gjennomlesning.
Tilsammen utgjør de korte tekstene en fortelling som berører noe i meg. I løpet av sidene blir Karis sorg til min sorg, jeg blir ett med ordene og stemningene som formidles. Lise Knudsen gjør med andre ord en god jobb med å få frem en ung jentes følelser på en måte som føles ekte.
Lise Knudsen bruker ord på en økonomisk måte, det er få av dem og språket er enkelt. Det er ikke mer som skal til hvis forfatteren skriver godt, og det gjør Knudsen, uten tvil. Selve språket ligger tett opptil måten forfatteren snakker på til daglig, antar jeg. Det klinger nemlig veldig kjent, det er nesten sånn jeg prater. Kanskje ikke så rart, for Knudsen er fra Kongsberg noe som er en drøy times kjøring fra mitt hjemsted.
Det skjer mye mer i denne romanen, men jeg bør ikke si mer. Du får oppleve historien selv hvis du leser den.
Konklusjon
Mari Høe - 12.11.2013
-
I Laagendalsposten skriver Toril Mesna:
Ny og annerledes bok - Mangfoldige Lise
Kongsberg-forfatteren Lise Knudsen kommer med ny bok denne høsten. Den er annerledes enn de foregående bøkene, på flere måter. Knudsen er vel mest kjent som barne- og ungdomsbok-forfatter. Årets bok har også ikke-voksne mennesker som hovedpersoner, og er slik sett enda et eksempel på forfatterens fortrolighet med de små, med mennesker som fremdeles er i vekst.
Forlaget kaller boka en roman. Personlig synes jeg den ligger svært nær lyrikken. Historien om søskenparet Kari og Olav og deres far, som er nødt til å leve videre etter at mor i familien ikke er der mer, er fortalt på en så knapp, naken og intens måte at den like gjerne kunne vært kalt et langdikt, en slik diktfortelling flere lyrikere har utgitt de siste årene. Jeg undres om ikke lyrikken er en sjanger språkøkonomen Lise Knudsen godt kunne prøve å utvikle videre.
Fortellingen er satt opp med få linjer på hver side, språket er gjennomarbeidet og gjennomlyst av lyriske virkemidler, det er lag på lag med mening i hver eneste linje. Dramaturgien er meget stram, hver eneste replikk står og dirrer. Romanen Uten dekning bygger på skuespillet Etterskrift som var et av fem utvalgte skuespill til Dramatikkfestivalen 2013 i Oslo. Det kan forklare det gode grepet om replikkene.
Kari er jeg-personen i fortellingen. Hun er eldst av søsknene, hun er i den vanskeligste av alle aldre, i selve overgangen mellom barn og voksen. Akkurat da hun skal bli voksen, har hun mistet selve fotfestet. Alt det mørkeste i fortellingen er Karis. Olav er yngre, han er fortsatt et barn. Tiåringens barnslige voksenhet og snusfornuft gjør det såre i fortellingen enda sårere. På samme måte som det tilforlatelig alminnelige i familiens dagligliv, (vi starter midt i en kakebaking før mormors bursdagsfeiring) gjør mørket som omgir dem ekstra mørkt.
Men romanen er ikke uten lys. Slutten byr på en strime av lys for den amputerte familien. I tillegg finner vi gjennom hele fortellingen henvisninger til lyset, det bleke lyset i naturen rundt dem, det sparsomme dagslyset om høsten, som tross alt er lys. Og da er linken trukket tilbake til debutromanen til Knudsen, Novemberlys. Det er ni år siden debuten, og det er et slektskap mellom disse to romanene.
Lise Knudsen har mange priser og hun roses av kritikere. Hun er på mange måter det man kaller "forfatternes forfatter". I en tid da kriteriet på suksess er store stabler i bokhandlene, kan mye kvalitet drukne. Jeg anbefaler denne lille store romanen. Jeg anbefaler at man leser den svært langsomt, at man starter med å studere grundig Malgorzata Piotrowskas omslagsbilde og så nærmer seg teksten som et stykke musikk.
Lise Knudsen er en mangfoldig kunstner. Hun er komponist og hun er forfatter. Hun har skrevet musikk, dramatikk - for barn og for voksne. Dette vekselbruket er fruktbart. Jeg synes dette er det beste hun har skrevet.
Toril Mesna - 05.10.2013.
-
På www.boktanker.blogspot.no skriver Hedda:
Uten dekning
En av høstens mest intense og overraskende leseropplevelser kommer fra forfatter Lise Knudsen (f. 1962). I årets utgivelse, kortromanen Uten dekning, trodde jeg at jeg skulle lese om ung, vanskelig kjærlighet eller noe slikt - røft dømt ut ifra bokas omslag. Men det var virkelig ikke det jeg fikk. Og nå som boka er ferdiglest, trekkes blikket mye mer opp mot det svarte hullet øverst på forsida, et hull som rommer det vanskeligste i hele verden. Og jeg lurer på hvordan jeg kunne unngå å fokusere på det - nå er det som om jeg nesten ikke kan se noe annet.
Det vanskeligste i hele verden er å miste en som er umistelig, en du ser opp til og stoler på, en du aldri så for deg som borte, en du savner mer enn du kan tenke eller si. Som for eksempel en forelder. Søsknene Olav og Kari, som er tidlig i tenåra, befinner seg i en slik situasjon. De forsøker å få hverdagen til å fungere igjen, sjøl om ingenting er som det skal være. Såret sprekker opp hele tida, og de plages i tillegg av en fæl uvisshet: De veit ikke hva som egentlig skjedde. Var det en ulykke? Eller med vilje? Men kroppen blei aldri funnet. Er det en mulighet for at...?
Vi følger Kari, jeg-personen, tett gjennom hele boka. Hun sanser med hele sitt skadeskutte selv, full av motvilje, trass og sinne. Hun kjemper med og mot sanseinntrykka, baler med hukommelsen, med å forholde seg til virkeligheten. Ofte virker det ikke som om hun klarer å skille; hva er virkelighet, hva er drøm? Er jeg fortsatt her? Hva er sant, akkurat nå? Å sette virkelighet og drøm opp som kontraster er kanskje feil av meg i dette tilfellet. Kari er intenst tilstede i seg sjøl og sine egne problemer, men utelater i stor grad andres. Hun forholder seg til de andre i familien som om de ikke er helt virkelige, som om det ligger en tåke, eller en søvn, mellom henne og dem. Hun kan virke sløv, apatisk, utafor, men er egentlig lys våken i sitt eget mareritt - om igjen og om igjen. For marerittet er virkeligheten, og drømmen fins ikke mer.
Kortromanen foregår over noen intense timer en dag seint på året. Hovedhistoria handler om Kari og Olav, men i bakgrunnen ligger det mye og ulmer - ikke bare det utenkelige. Knudsen gir oss noen få pekere og mulige løsninger, men mange tråder er det opp til leseren å nøste sjøl. Jeg setter pris på underteksten, spenninga, og liker å måtte leite etter informasjon i de presise, stutte setningene. Noe er det heldigvis enklere å få tak på, og det er overraskende normalt også: En mormor på hjertemedisin, en ny kjæreste, en tenåring som søker ut og vekk, som juger og som dekker over alt det vonde. Normaliteten blir ei livbøye oppi dette andre, dette unormale.
Karis syn på nåtida og fortida dominerer helt klart historia, men også lillebror Olav får slippe til. Samspillet dem i mellom, søskenrivaliseringa, sjalusien, kranglinga, omsorgen, nærheten, er viktig, og nok en kontrast i romanen. Og uten hverandre er de så uendelig aleine, de trenger hverandre, sjøl om de ikke vil si det. Dynamikken mellom dem foregår på mange nivåer, men viktigst for leserne er nok det de numne hovedpersonene sjøl ikke ser: At de er, tenker og mestrer helt ulikt. At de får djupere kontakt seg i mellom gjennom sine forsøk på å bevege seg ikke rundt, men sammen gjennom smertene. For sorgen har slått dem helt ut, og å finne styrken i sorgen kan virke som en umulig oppgave.
Språket i boka er kraftfullt, følsomt og nyansert. Forfatterens innsats er tydelig, med mye rytme, assonans og allitterasjon. Tankene går til norrøne versemål, uten sammenligning for øvrig. De nydelige skildringene som teksten er ikledd, er grå, skumringsaktige, avdempa og avpassa Karis tanker og følelser - men likevel fulle av uro og angst for hva som er, akkurat som Kari. Det mentale og det konkrete landskapet er passe utydelig og vakkert, med skogen og elva som viktigste rekvisitter, med all sin symbolske styrke. Knudsen skriver poetisk om stiene ned i vannet, om å være et tre, om å rope på noen som kanskje ikke fins mer. Og om alle følelsene som det ikke settes ord på. Kari blir så liten og forferdelig sårbar i sine sterke sanseopplevelser, og kommer kanskje for første gang i kontakt med slik hun egentlig har det, inni seg. Det er veldig sårt å være vitne til.
Det er en stram, sterk og stilsikker komposisjon som slår mot leseren i kortromanen Uten dekning. Knudsen bruker rammene bevisst, og lar en stor fortelling, delt i tre, utspille seg over 79 korte sider med sju knappe linjer på hver. Et lyrisk oppsett, altså, men et episk innhold. Det er imponerende godt balansert og solid gjennomført. Men fordi boka er så stram som den er, er den også vanskelig å omtale. Og jeg ønsker ikke å avsløre mer enn jeg allerede har gjort. Jeg håper mange tar seg tid til å lese denne enestående boka, lese sakte og kjenne etter, legge merke til hvordan forfatteren skriver Kari og Olav ut av det grå, hvordan de alle tre trekker leseren med seg. For det fins alltid ei stripe av lys.
Hedda M. - 12.09.13.
Om "El Dorado"
2009
I Drammens Tidende skriver Camilla Sørbye:
Gull og grønne skoger
Lise Knudsens ellevte bok har tittelen El Dorado, som betyr "Den forgylte". Den spiller på legenden om indianerhøvdingen El Dorado, som jevnlig lot seg dekke av gullstøv. Men El Dorado har også en metaforisk betydning, som bilde på et sted hvor noen skaffer seg rikdom på enkelt vis. Og det er et slikt sted forfatteren tar leseren til.
Ulovligheter. Det er ferie, og hovedpersonen Linn ønsker seg sykkel. Mamma må spare penger for at Linn kan besøke faren sin, så Linn lar seg friste når onkel Albert tilbyr sommerjobb. Linn skal hjelpe tante Jenny i gårdsbutikken, men ingenting blir slik hun har trodd. Sammen med Petter oppdager Linn noe mystisk og ulovlig. Og der, omgitt av grønne skoger, finner de plutselig gull.
Godt grep. Forfatteren har et godt grep om innhold og spenningskurve. Boken har det som skal til av familiekompleksitet, gryende seksualitet og detektivarbeid for å skape spenning på flere plan. Flere temaer blir berørt, som svindel, svik, ærlighet, mot og drømmer. Stilen er muntlig og variert, og godt tilpasset barn i alderen åtte til tolv år.
Litt slurv. Iblant har det nok likevel gått litt for fort i svingene. En grundigere språkvask og korrektur burde ha luket vekk flere upresise setninger og bilder, i tillegg til rene skrivefeil. Det er for eksempel vanskelig å forestille seg at det "glimter mellom trærne, støvskya reiser seg, og en bil kommer ut av den som en blomst ut av en tryllekunstners tørkle".
Lise Knudsen er Åres fylkeskunstner 2009 i Buskerud, og i løpet av høsten vil hun ta med seg denne boken til alle 6.-klassinger i Drammen i regi av Den kulturelle skolesekken.
Det blir i hvert fall spennende!
Camilla Sørbye - 08.09.09.
Om "Med plekter i lomma"
2008
På www.barnebokkritikk.no skriver Heidi Sævareid:
Røft og sårt om ”å finne seg sjæl”
Lise Knudsen + musikk = ungdomsroman! Forfatteren er både komponist og musiker, og har i de siste to bøkene plassert unge musikere i sentrum. Svarte vinger (2007) handlet om pianistspiren Dea. Årets roman, Med plekter i lomma, har gitar som hovedinstrument.
Gitaristen er Juni, som spiller i band med fire venner. Utradisjonelt nok er ingen av bandets to jenter vokalister, dén rollen har den litt feminine August. Men Juni er like fullt frontfiguren. Hun er sjefete, engasjert, ambisiøs – og den mest talentfulle. En dag får hun spilletilbud fra et annet, eldre band. Men svikter hun ikke da sine egne? Og takler hun uvante, akustiske utfordringer? Juni har en klassisk gitar under sengen, en gave fra stefaren. El-gitaren fikk hun av sin rufsete, nonchalante rocke-far – som aldri egentlig stiller opp. Junis lojalitet hviler uansett hos ham, og å spille klassisk ville være å ”kapitulere” overfor stefaren. Lojalitetskonflikten aksentueres når mor og stefar presenterer flytteplaner. Skal Juni følge med på lasset? Eller skal hun bli værende i byen, og flytte inn hos pappa?
Betydningen av gitarspilling
Lojalitetskonflikt kan stå som en hovedoverskrift for romantematikken. Løsrivelses - og identitetskonflikt danner underpunkter. Skjønt – hva som er den overgripendekonflikten i Junis sjelsliv, finnes det nok intet fasitsvar på. Sikkert er det i alle fall at hun strever med å finne tilhørighet – en kontekst. At hun trenger samspill med andre, forstår hun: ”Plekter – avhengig av strenger for å få mening. Litt som henne?” Hun grubler også over plekterets funksjon. El-gitarister spiller vanligvis med plekter, og Juni vegrer seg for å spille uten. Det føles for ”avslørende”. Dermed får plekteret en dobbel symbolfunksjon – det er et skjold mot det såre og vanskelige – samt et bilde på henne selv.
Plekteret er et bærende symbol i romanen, og derfor skal man merke seg at gitar-jenta på bokomslaget står uten plekter. Det gir god mening å se det som et hint om hva Juni må våge for å finne fred og tilhørighet. Fortellingen i seg selv er også full av frempek – det mer enn legges opp til at Juni skal måtte ta den akustiske gitaren fatt. At Juni er tøff, er man aldri i tvil om, men i siste instans handler det virkelige motet om å våge å erkjenne sårbarheten. Den skjøre Sting-låten ”Fragile” blir et viktig ledemotiv både for Juni og for leserne.
Tøffere heltinne enn sist
Svarte vinger handlet også om sårbarhet og identitetskonflikt, men på langt mer velbrukt vis. Her skildres en ”heltinne” av den tradisjonelle sorten: forknytt, taus og dorsk – selvsagt med en dominerende mor. Med plekter i lomma gir oss en heltinne med tæl, og slike trengs! Vi får også et nytt perspektiv på bandromanen. Drømmen om gitar, band og berømmelse har mange fortalt om, men kun et fåtall skriver om unge som virkelig vil og kan spille. Junis trygghet på eget talent er forfriskende, og det var sannelig på tide at vi fikk en bok om en jente som selv trakterer gitaren – og ikke kun beundrer en kjekk gutt med gitar (les: penisforlenger). Det flotte er at Knudsen ikke gjør noe nummer av det utradisjonelle – men jeg aner et skjevt forfattersmil idet Junis lillebror spør om ikke det er slik at også gutter kan ”spelle gitar”?
Åpen slutt
Med plekter i lomma har en ryddig komposisjon som samtidig fenger, ikke ulikt en god rockelåt – eller en Mozart-sonate. Knudsen, som nylig fikk ”Språklig samlings litteraturpris”, bruker et konsekvent og stilsikkert Drammensmål, og krydrer med poengterte, poetiske bilder. Handlingen er lett å følge, full av symboler og frempek. Av og til blir den nok en smule overtydelig, en voksen leser ser litt for tidlig hvor handlingen vil bære. En 15-åring vil kanskje derimot føle det ”trygt” å bli guidet gjennom romanen. Men vent: Blir vi guidet i havn? Langt i fra. Og dette er vel heller ikke et kriterium for en god historie. Likevel – i og med at boken er så overtydelig nesten hele veien, føler man seg litt snytt når nesten alt ender i det uvisse. En romanavslutning nøster vanligvis opp løse tråder, og gir enkelte svar, men i denne boken er konklusjonen snarere at vi ikke får noen konklusjon. Rett nok antydes det at det meste ville blitt avklart dersom vi hadde fått følge Juni i bare noen dager eller uker til. Lise Knudsen velger uansett å avslutte idet både Juni og vennene står på spranget.
Så finner Juni fotfeste – hvor hun enn lander? Mye tyder på det. Noe annet hadde rimet dårlig med heltinnens trassige, livssultne holdning!
Heidi Sævareid - 14.05.08.
-
På www.magasinett.no skriver Ida Ljønes:
Ny bok om ung kvinneleg musikar
I boka treffer vi Juni, ei jente med ein moderne familiesituasjon og ein venegjeng i endring. Musikk er hennar store interesse, og ho har ein knallraud elgitar som ho nærast kjenner seg naken utan. Ho speler i eit band med fire av venene sine. Bandet speler coverlåtar av norske rockeband og har allereie begynt å få oppdrag, i det minste i skulesamanhengar. Den største utfordringa dei har er å finne eit passande bandnamn.
Juni bur hos mora med hennar nye mann og to brør det meste av tida. Eit par dagar i veka er ho hos sin musikkinteresserte far, men det er ikkje alltid han hugsar på at ho skal kome. Då er det fint å kunne besøke besteforeldra i etasjen over. Der kan ho få varm middag og hjelp til praktiske gjeremål, som å fikse den nye forsterkaren sin. Bu-situasjonen passar Juni godt, heilt til mora og stefaren avgjer at familien må flytte til ein stad eit stykke unna, og ho må skifte skule. Korleis skal Juni løyse det? Skal ho flytte til faren? Etterkvart får ho fleire utfordringar å ta stilling til. Ho blir invitert til å vere med i endå eit band, eit band med eldre gutar som speler eigenprodusert rock. Kva vil det gamle bandet tenkje om det? Det gamle bandet, der bassisten og trommisen plutseleg har blitt saman, og med kompisen August som lukkar ho ute medan han heilt tydeleg slit med noko som ho gjerne skulle hjelpt han med. Midt oppe i alt blir bestefaren sjuk. Det er mykje som skal kome til å endre seg i Juni sitt liv.
Forfattaren viser i Med plekter i lomma at ho har stor innsikt i både ungdomskultur og i utøvande musikk. Dette gjev historia truverde på den eine sida, men samstundes bidrar referansane til samtidas ungdomskultur til at boka kan få ei kort levetid. Til dømes nemnast populære band, tv-seriar og artistar som ikkje vil vere kjent for lesarar om eit par år. Forfattaren har med det sett boka i fare for å hamne i ein bås som samtidspopulær ungpike-litteratur, og dette kan vere med på å innskrenke lesarskaren, både tidsmessig og kvantitativt.
Skrivestilen til Knudsen er tidvis med på å understreke kven det kan synast som om forfattaren frir til. Karakterane blir introduserte med eit eller anna personleg særtrekk ein etter ein, lik ein romantisk komedie. Og enkelte hendingar blir ofte tillagt ein dramatikk som ikkje står i samsvar med historia, blant anna ved at adjektivet plutselig blir brukt i overkant mange gonger. For eldre lesarar kan dimed ”Med plekter i lomma” bli litt for enkel, men boka vil kan hende i større grad fengsle dramatikk-glade, yngre lesarar. Forfattaren skal ha plusspoeng for å skrive om ein ung kvinneleg gitarist, utan å gjere dette til ei sentral problemstilling i romanen. At Juni er gitarist er ein sjølvfølgje, i så stor grad at ein må smile av episoden kor Juni sin fem år gamle litlebror ytrar:
”Jeg ønsker meg gitar, jeg, Juni. For gutter kan også spille gitar, ikke sant?”
Det er også ei styrke ved boka at ein unngår å indikere retningar ved historia for så å late som om lesarane ikkje forstår kva som vil kome. Når forfattaren til dømes presenterar teikn til at ein kamerat av Juni er homofil, så stiller Juni seg sjølv spørsmålet umiddelbart. Her har kan hende romantiske komediar noko å lære av Knudsen…
Knudsen viser seg også tidvis å vere dyktig på observasjonar og stemningsbeskrivingar. Ein får dimed eit godt inntrykk av korleis Juni har det.
Diverre er heilskapsinntrykket av historia likevel ikkje god nok til at denne lesaren blei bergteken. Historia har eit høgt tal ulike komplikasjonar å halde oversikt over, og ho er ikkje lang nok til at ein kjem under overflata av nokre av dei. I tillegg har romanen ei særs ope avslutning. Mange lause trådar blir hengjande, og sjølv om ein ikkje alltid er tent med klåre, lukkelege avslutningar på alle historier, hadde det i dette tilfellet vore fint å få vite litt meir korleis det til slutt går med Juni og dei rundt ho.
Lise Knudsen skriv ungdomslitteratur med stor truverd, men for at fleire skal glede seg over det, må ho tore å gå litt djupare inn i karakterane sitt univers. Forhåpentlegvis vil ikkje ungpikene støytast bort som lesarar av den grunn.
Ida Ljønes - 10.03.09.
-
Fra Bergen bibliotek sine anbefalinger:
Juni, Sissel og August har vært venner siden barnehagen. Nå har de startet et band sammen med to andre gutter som nettopp er kommet til. Juni har spilt gitar siden hun var liten, og hun både vil og kan, men hun vet ikke om hun har godt nok grunnlag for en videre karriere. Det er derfor svært fristende å si ja da en mer erfaren gruppe som mangler gitarist vil gi Juni en sjanse. Hun kommer i et dilemma. Hva vil de andre i hennes band si. Svikter hun? Kan hun spille begge steder? Juni bor hos moren, hennes nye mann, og to småbrødre, og hun er mye hos pappa, som bor i samme hus som besteforeldrene. Pappa er ustrukturert, og han glemmer avtaler, men Juni er sterkt knyttet til ham, og det er han som oppmuntrer og deler musikkinteressen hennes. Hos mamma og Sveinung er alt på stell, og Juni står overfor ennå et valg da de skal flytte. Skal hun flytte med eller skal hun bli hos pappa som bor der Junis skole og venner er?
Om "Svarte vinger"
2007
På www.barnebokkritikk.no skriver Kristin Ørjaseter:
Livet i musikken
Forsiden viser et oppslått, men uskarpt flygel på blå-hvit bunn. Flygelet ser ut som vingeslag, men det flygende flygelet er tungt. Vil fuglen lette, holde seg svevende og lande trygt, eller kommer den til å falle til marken?
Boka faller ikke. Den handler om én som frykter fallet. Svarte vinger skildrer en uke i et ungt musikktalents liv, fra generalprøven til konserten. Andrea Bakketeig, kalt Dea, må også bestemme seg for hva hun skal satse på videre. Hun er i ferd med å avslutte videregående. Skal hun søke seg inn på Musikkhøyskolen, som hun selv vil, eller til legestudiet som mor vil? Hvem er sterkest, musikken eller mors fornuft? Dea selv sier bare ja. "- Ja. Hun svarer rustent. Bare det ene ordet. Alltid det ordet" (s.30). Svarte vinger forteller oss at talent koster, og at prisen både er å leve som i en forlenget pubertet og i angst for den neste konserten: Vil hun lykkes i å få musikken til å ta av? "Det beste er ofte å være formen," sier læreren hennes: "Ved å være bevegelsen blir du klangen" (s.80). Svarte vinger handler om forbindelsen mellom liv og musikk og om hvor vanskelig det er å velge musikken i livet.
Formelt sett forener Svarte vinger to romantyper. Den 'klassiske' ungdomsromanen tematiserer den sentrale utfordringen det er å lære seg av med å være et 'uansvarlig' barn for selv å ta ansvar for eget liv. Kunstnerroman tematiserer det vanskelige valget å si ja til kunstnerkallet. Historisk sett har atskillig færre kvinner en menn hittil sagt ja, av opplagte grunner: Kvinner skulle gifte seg å få barn, de skulle holde seg hjemme, ikke farte rundt å holde konserter. Uten å gjøre det minste nummer av det viser Lise Knudsen oss at kjønn fremdeles har betydning. Jenter læres fremdeles opp til å ta hensyn, men en kunstner kan ikke være snill pike, da blir hun ikke god nok. Det er den brutale sannhet som romanen formidler, at heller ikke dagens kvinneideal passer overens med de krav som stor kunstutøvelse setter. Det er fremdeles ekstra vanskelig for unge kvinner å si ja til et altoppslukende kall. Men sier hun nei, vil hun komme på kollisjonskurs med det individualitetsprosjektet som ungdomstiden i vår tid skal være. Risikoen for å falle er stor uansett hva hun velger.
Estetisk sett tilfører Svarte vinger elementer fra musikk til så vel setningsnivået som den litterære komposisjonen. Hver dag får sitt kapittel, hvert kapittel innledes med en notelinje fra Deas eget repertoir, og hvert kapittel er inndelt i mindre avsnitt som selvstendige fraser. Formen er hele tiden et skritt foran problematikken. Effekten er blant annet at når leseren blir kjent med Dea opplever vi at musikken er hennes liv, selv om det ikke sies, og selv om hun ikke vet det helt selv ennå. Derfor vil vi at hun skal våge å satse på musikken, til tross for at mors fornuft og venninnens sosiale krav trekker i andre retninger. Svarte vinger viser oss hvor oppslitende det er å ha et stort talent når Dea selv tviler på at hun vil lykkes og når omgivelsene ikke støtter henne nok.
Svarte vinger er en sjelden roman. Den handler om angsten for å falle, som musiker og som menneske, men selv ligger den superstøtt i svevet fordi den er båret oppe av en gjennomført vilje og evne til å forene musikalske og litterære elementer. Det er blitt et svært vellykket møte mellom kunstarter.
Kristin Ørjaseter - 07.03.07.
-
I VG gir Berit Kobro terningkast 5 og skriver følgende:
Lilje på søppelhaugen
Lise Knudsen har begått en nydelig liten bok, "Svarte vinger", om nittenårige Dea, lynende intelligent, følsomt skolelys med hete musikerdrømmer.
I et sterkt, sensitivt språk skildrer hun et ungt menneske midt i en frigjøringsprosess fra mor og far og med en sult etter musikk like betvingende som behovet for mat og drikke.
Deas problem er at hun er en kunstnersjel midt på tjukkeste buskerudske bondebygda, midt i et hav av jantelov og kompakt snusfornuft. Janteloven i morens skikkelse sier at et skolelys som hennekan ikke kaste bort en praktartium på musikk. Hennes skoleresultater forplikter henne til å studere medisin for konge, fedreland, familie og henne selv. Hennes pianoøvelser er hår i suppa for foreldrene, "Pulsen dunker så hardt at halsen kjennes ut som et selvstendig, levende dyr". Treffende beskriver Knudsen den helt spesielle janteloven for begavete jenter som vil inn i kunsten sin.
Krav om husholdsnære tjenester, kjærestekrav, kort sagt krav til hellig alminnelig normalitet hagler over henne, og er hun egentlig begavet nok til å skape seg et liv i musikken? Men Lise Knudsen er klok og sjenerøs nok til å ta Deas foreldre på alvor. For arbeidsfolk har trangere marginer enn andre til hete kunstnerdrømmer.
De må ta kravene til forsørgelse helt på alvor, og en Dea i slike omgivelser kan skremme vannet av pliktoppfyllende, vanlige foreldre. Dea øver til sitt livs konsert som skal sendes i NRK. Hennes foreldreopprør kuliminerer midt under disse forberedelsene, og hennes prestasjonsangst stiger til uante høyder. En fin roman om angst, uro, press, vennskap, bekreftelse og litt lykke i livets viktigste veikryss.
Berit Kobro - 01.04.07.
-
I Bergens Tidende skriver Guri Fjeldberg:
Kunsten og angsten - sterkt om den høye prisen for å følge sine drømmer
Ungdomsromanene er fortsatt fulle av unge jenter med sterke drømmer om kunstnerkarriere. Dea er snart ferdig på videregående og må velge vei videre. Det er pianist hun vil bli, men det vil ikke den myndige moren. Forfatter Lise Knudsen er selv musiker og komponist, og hennes profesjonelle og følsomme skildringer av Deas pianospill hever denne boken over ungpikebøkenes dusinvaredrømmerier. Korte noterekker fra klassiske musikkstykker innleder hvert kapittel og insisterer på musikkens nødvendighet i Deas liv. De som kan spille selv, vil merke hvordan musikken setter stemningen. Forfatterens korte setninger klinger med i all sin enkelhet. Dette er en intens bok som teller ned dag for dag til den store konserten.
Knudsen tar opp samme viktige tema som Ragnfrid Trohaug gjorde med ungdomsboken ”Frå null til no” (2001). Hun viser hvor vanskelige liv det kan skjule seg bak fasaden til de skoleflinke jentene. Bak toppkarakterer og treklanger utvikler angsten seg.
Knudsen skildrer reaksjonene i kroppen gjennom bilder fra naturen: ”Hun er en rundmurt brønn. Vannet presses opp langs kantene, opp i halsen.” Slik trauste metaforer er verken hentet fra hverdagen til Dea eller leserne. Dermed berører ikke angsten like umiddelbart som pianospillet. I blant gir fortellingens angstfylte tankesprang mer inntrykk av en springende komponert bok enn et springende følelsesliv. Teksten kan bli i knappeste laget.
Sterkest er Deas tanker rundt de viktige valgene i livet. Hun spiller ikke først og fremst for å bli berømt eller få noe å leve av, men fordi det er en måte å leve på. Mangelen på forståelse for en jente som vil følge kunstens vei, er høyst aktuell: ”Det er jo helt unyttig. Hun hjelper ingen. Bare seg selv, og det teller ikke.”
I likhet med fjorårets ”Vinterdansen” av Mariangela Johansen Cacace, flytter Knudsen fokuset fra gevinsten for å leve ut kunstnerdrømmen til prisen for den. Forfatterne diskuterer meningen med et (over)ambisiøst liv når sjansen for å mislykkes er så stor. Det er ikke lenger gitt at drømmen vinner over bekymrede mødres snusfornuft.
Guri Fjeldberg - 10.03.07.
-
På www.magasinett.no skriver Ida Ljønes:
"Noen ganger er det like vanskelig å spille som å leve."
Lise Knudsen er ein erfaren barne- og ungdomsforfattar, mellom anna kjent for bøkene om Maria – snart skolejente. Svarte vinger er ei utgiving regna på eit eldre ungdomspublikum, og handlar om nitten år gamle Dea som snart er ferdig med siste engelskeksamen, og da med tre år på vidaregåande skule. Likevel er det ikkje eksamen som opptar Dea dag og natt. For ho er det berre plass for musikken. Dea spelar piano og ho drøymer om å bli konsertpianist og leve av musikken.
Gjennom boka Svarte vinger fylgjer vi Dea dag for dag gjennom siste veka før ho skal spele på ein stor tv-send konsert saman med andre unge musikarhåp. Dea ser konsertprestasjonen som avgjerande for om ho skal ta kampen med å satse på musikken og draumen, eller om ho skal vere fornuftig og satse på ei anna utdanning som vil gje ei sikrare økonomisk framtid. For ho veit at kampen om å oppfylle draumen vil bli ein tøff kamp på mange plan. Ho har allereie problem med å få aksept frå familien for å bruke så mykje tid på øving når det finst viktigare ting å gjere. Særleg får ho høyre det frå mora, sjølv om ho jobbar på Glasværket kor den store konserten skal vere; ”Må du øve nå Dea? (...) Du kan det så fint allerede!”
Dea veit at valet om å bli musikar vil bli hardt å svelgje for familien. Dei ser helst at ho utdannar seg til å bli lege. Alt anna ei ung kvinne normalt er oppteken av må også til dels vike for musikken for Dea. Ho har mista mykje av kontakten med bestevenninna Ragnhild, og Ragnhild er for det meste saman med kjærasten sin. Dea sitt kjærleiksliv er noko mindre innhaldsrik, førre forelskinga gav seg fort og kjærasten forsvann, for musikken blei for viktig. Musikken kan fylje Dea med ei slik kraft at ho gløymer alt anna, og det kjenst som ho berre eksisterer gjennom den. Men ikkje eingong musikken kan skyve unna kjenslene ho kjenner vekse for Henrik – guten som spelar fiolin og som ho ofte opptrer saman med, eller dragninga mot den nye tilsatte med dei djupe auga på mora sin arbeidsplass.
Presset frå alle kantar, og ikkje minst frå seg sjølv, gjer Dea svimmel. Ho lengtar etter å berre kunne sleppe alt og falle, og tankane vandrar ofte. Men tida for konserten nærmar seg med stormskritt, og ho må halde ut nervøsiteten, tvilen på seg sjølv og uroa for framtida. Då hjelp det å ha støtte i pianolæraren Aino, som ein gong var ein stor konsertpianist, og som har trua på at Dea kan bli det same. Når den store dagen kjem er det på tide å utelate alt anna enn musikken, og vise heile verda at Aino har rett.
Lise Knudsen viser med historia Svarte vinger at ho har stor kunnskap om musikk som kunstuttrykk og musikarar som kunstnarar. Ho beskriv på ein levande måte korleis musikken lev i Dea, og får fram kor sterkt ønskje om også å leve av musikken er for den unge jenta. Spenningane mellom dei ulike partane i Dea sitt liv kjem godt fram, særskilt kjenslene ho har til foreldra. Ho er frustrert fordi dei ikkje respekterar talentet og draumen ho har, men samstundes vil ho ikkje gjere eller velje noko mot vilja deira, og ho ønskjer sterkt at dei skal vere stolte av ho. Ei slik spenning kan nok mange tenåringar fint kjenne seg igjen i. Forfattaren får også fram korleis Dea er ein gryande kunstnar, på godt og vondt, og korleis kunsten i tillegg til alt anna tidvis tek for mykje plass i ho. Resultatet er at Dea sine tankar synast å tvinge seg ut i frie og stresslause tankerekkjer. I skildringane av desse tillet forfattaren seg utbredt bruk av samanlikningar og metaforar. Dette fungerar til dels, som til dømes når Dea samanliknar ulike minnar med smykke; nokon er for små og andre er for tunge til og bæras. Men litt for ofte er det vanskeleg å henge med på det ein les, og ein kan få ei kjensle av at beskrivingane nærmar seg det svulstige, noko som kan hende er ekstra uheldig i beskrivingane av ein elles så truverdig kunstnarkarakter, når ein veit korleis mange dømmer kunstnarar som meir dramatiske enn kva ”normalt” er.
Historia er godt bygga opp, og det manglar ikkje på spenning knytt til Dea sine opplevingar. Forfattaren har også vore flink til å la element gå igjen gjennom historia for å styrkje effekten av dei. Men enkelte av dei får ein som lesar litt for vage inntrykk av, dei blir bygga opp som potensielle høgdepunkt, men kjem aldri til sin rett. Dette gjeld mellom anna den mystiske nye kollegaen til Dea si mor. Ein kan få ei kjensle av at det skjer meir i historia enn det ein blir fortalt, og at utan desse bitane blir ikkje historia heilt komplett. Denne kjensla kjem kan hende sterkast mot slutten, som var noko brå i forhold til oppbygginga av historia. Det er rett og slett ein del spørsmål ein sit igjen med, og som ein ikkje får svar på. Dette kunne ha vore eit verkemiddel i seg sjølv, men for målgruppa Knudsen rettar seg mot kan ein sjå for seg at den brå slutten kan bli meir irriterande enn tankevekkjande. Men målgruppa bør Knudsen holde seg til; det er på inga måte for mange gode bøker som blir skrive for målgruppa unge vaksne primært i dag. Som oftast må ein over i vaksenavdelinga med det same puberteten byrjar å sleppe taket, og der er det ikkje alltid lett å finne noko som treff dei unge vaksne i den livssituasjonen dei er i.
Lise Knudsen har gjeve liv til ein ung musikar og gjev oss lesarar del i spenningane og utfordringane til ei ung kvinne som skal til å ta store framtidsval, og gjev oss eit innblikk i kor vanskeleg det kan opplevast. At historia kan synast noko ukomplett er eit uttrykk for at ein får ein omhug for Dea, og vil vite korleis det går med ho. Det er ei lesaroppleving forfattaren bør seie seg nøgd med å ha oppnådd.
Ida Ljønes - 23.10.07.
-
I Haugesunds Avis skriver Trine Styve Varlo:
Lise Knudsen er selv både musiker og utdannet sosiolog. Hun har skrevet flere ungdomsbøker. I poetisk språk skildrer forfatteren musikkens virkning på Dea, og jentas følelse av å være utenfor og rar.
Trine Styve Varlo - 2007.
-
Fra Bergen bibliotek sine anbefalinger:
Skal Dea søke seg inn på Musikkhøgskolen, som hun selv vil, eller skal hun ta fatt på legestudiet, som moren vil? Leseren følger Dea, i dagene mellom generalprøven og pianokonserten hun skal holde. Hvert kapittel innledes med en notelinje fra Deas repertoar, og er inndelt i mindre avsnitt som selvstendige deler. Etter hvert som en blir kjent med Dea, skjønner en at musikken er hennes liv, selv om hun ikke vet det helt selv ennå. Dea vil så gjerne si ja til musikken, men det er vanskelig når hun føler at menneskene rundt henne ikke skjønner hva det betyr for henne å få øve og spille helt i fred og når hun vil uten å føle at hun forstyrrer. Dea strever med å være både i livet og i musikken.
Om "Maskespill"
2005
I Adresseavisen skriver Morten Haugen:
Masker, savn og skap
Dyktig forfatter om generasjoner med kvinneliv
Dette er en fortelling om tre generasjoner med kvinners ensomhet. Benedicte er 14 og bor med mor og storesøster i mormorhuset. Foreldrene er nyskilt, og faren er fraværende på flere måter. Benedicte overses av storesøsteren og manipuleres av ei "venninne". Moren er melankolsk over et havarert ekteskap og mormorens nylige død. Og etterhvert blir mor og Benedicte gjennom dagbokfunn kjent med mormors underlige, ensomme historie - og med morfars hemmelighet. Inn i dette kommer også Benedictes egen forelskelse.
Det er blitt en interessant, sterk roman med en gjennomgående interesse for tall og tallkombinasjoners betydning. Mormors historie er den mest unike delen. Språket i boka er holdt i en poetisk tone som kan ergre noen, men som vil oppleves som en bonus for den rette leseren: "Å forelske seg skulle være som å åpne de doble stuedørene en tidlig morgen midt på sommeren."
Dette er Lise Knudsens åttende bok for barn/ungdom. Steg for steg har hun blitt en forfatter å merke seg. Riktignok har hun noen omstendigheter mot seg, siden hun verken spiller rock, poserer med sverd eller har vært hos Skavlan, men hvis det er noen rettferdighet i verden så bør denne forfatteren finne fram til stadig flere lesere, og nomineres til Brage og andre priser.
Morten Haugen - 2006.
-
I det populære jentebladet «Julia» (nr. 13, 2005) skriver Vigdis Bjørkøy:
Hovedpersonen Benedikte i denne boken stiller seg følgende spørsmål: Hva er vitsen med å forelske seg og bli sammen med noen, når det er nødt til å ta slutt en dag? Det virker som det er to typer kjærlighet. Enten den som skjærer seg, slik som for Benediktes foreldre, som skal skilles – eller så er den du elsker så uoppnåelig at han bare forblir en drøm. Dette er en bok om oppbrudd, endringer og familiehemmeligheter – og dessuten om ensomhet, kjærlighet og forelskelse. Benedikte på 14 lengter etter trygghet i livet sitt, hun føler seg alene og lengter etter å høre til et sted.
En flott bok om de store og små følelsene i livet.
Vigdis Bjørkøy - 2005.
Om "Spindelvev"
2004
På www.barnebokkritikk.no skriver Morten Haugen:
”Spindelvev” er et poengtert kammerspill for fem. På én hytte Idunn og mormor, og på nabohytta Herman, storebroren Sebastian og faren Sigurd. Herman og Idunn er jevngamle og finner tonen da de møtes. Men Idunn nøler litt, for storebroren virker kjekkere. Så viser det seg at sjarmøren Sebastian har rusproblemer, og sliter med sorg over foreldrenes skilsmisse. Sorgen gjør ham aggressiv overfor broren, foreldrene og deres nye kjærester. ”Hvordan går det an å være så pen og så slem på samme tid?” tenker Idunn.
Selv om femkantdramaet er hovedtema er det mer. Den første menstruasjonen, møtet med den fulle mannen sankthansaften, badedrakten som er blitt for liten over brystene er også deler av Idunns overgangsdager inn i puberteten.
Knudsen har gjort et klokt grep ved å la Idunns mormor og Hermans far innlede et forhold. På den måten blir forholdet nært og problematisk for guttene, mens Idunn vinner fortrolighet til mormor og et rom for refleksjon.
Det er trykkfeil på bokryggen, og selv om omslaget gir mening for den som har lest boka, vil det neppe trekke flere lesere. Det er synd, for dette er en barneroman som er sympatisk, godt skrevet og som dertil har et relevant tema lett presentert. Lise Knudsen har hatt suksess med de fire bøkene om Maria, og har uten store fakter funnet sin plass i barnebokhyllene. Der står hun støtt, og skriver gode bøker som det er en glede å lese og å anbefale.
Morten Haugen - 2004.
-
Fra Deichmanske bibliotek sine anbefalinger:
Idunn er på sommerferie med mormor på hytta. På nabohytta bor guttene Herman og Sebastian. Idunn kommer fort i kontakt med Herman, som er på hennes egen alder, men det er Sebastian hun først blir tiltrukket av. Det er noe over Sebastian som virker mørkt og farlig, mens Herman bare er snill og hyggelig. Men er alt slik det ser ut til å være? Dette blir en sommer full av forviklinger og trekantdrama.
Om "I snublefart"
2003
I Bergens Tidende skriver Guri Fjeldberg:
”Hun kan ikke lese, hun kan ikke regne, hun kan ikke skrive, hun kan ikke tegne. Hun kan bare rape”. Slik tenker Linn når guttene i klassen erter henne fordi hun er den eneste i klassen som ikke kan lese. Hjemme er det heller ikke så greit med to yngre søsken som krever mammas fulle oppmerksomhet mens pappa er i Colombia.
Denne høytlesningsboka er ingen konsentrert problemfortelling. Den handler om Linn mer enn den handler om lesevansker. Vi får en svært realistisk og velskrevet innføring i hennes tanker og følelser; historien er sett gjennom hennes øyne. Iblant blir bekymringene hennes avløst av fantasifulle påfunn der hun forvandles til en vilter sjørøver i glad lek med sine småsøsken. Linn er ei sammensatt jente, derfor er det lett å leve seg inn i henne med stor sympati.
Også de voksne er svært nyansert framstilt. De er verken bare snille eller bare slemme og oppfører seg ofte på måter man kan undre seg over.
De som har lest Lise Knudsens fire bøker om Maria, vil kjenne igjen både Linn og Merete fra klassen til Maria. Kanskje er det flere elever i denne klassen vi kan få bli kjent med ved en senere anledning? Knudsen holder seg samme delvis poetiske stil som i sine foregående bøker. Særlig demonstrerer forfatteren at hun er helt på nivå med sitt publikum når hun setter sammen ord akkurat slik barn gjerne gjør: Bilen knasekjører på grusen og Linn lånetar et smykke hos lillebror.
Guri Fjeldberg - 2003.
-
På www.barnebokkritikk.no skriver Inger Østenstad:
Den siste til å lære å lese
Også Lise Knudsens fortelling I snublefart er en hverdagsfortelling. Det handler om 8-9 år gamle Linn som endelig, som den siste i klassen, omsider klarer å knekke lesekoden. Scenene for fortellingen er Linns hjemmemiljø og skolen. Hennes norsk-columbianske familie savner faren som er i Columbia for å lære columbanske barn å lese. Linn skulle gjerne hatt ham hjemme for å lære henne. Moren er mest opptatt av tvillingsøsknene på tre år. De andre elevene i klassen erter henne fordi hun ennå ikke kan lese. Og så mister hun det fineste smykket sitt, et gullhjerte, i en tankeløs lek. Tilværelsen er i det hele tatt ganske besværlig for Linn. Men som sjangeren krever: Alt ordner seg til slutt.
Det er mye godt i denne fortellingen: Skildringen av relasjonene innen familien er fin og nyansert. At det å rape er Linns forsvar mot fortredelighetene, vil fryde tilhørerne. Den handler også om det viktige tema å mestre hverdagen selv om en ikke er verdensmester, som de fleste kan kjenne seg igjen i. Hvor realistisk det er at en lærer tillater at noen elever erter en annen elev fordi hun er sent ute med å lese, kan diskuteres. Det kan også være et spørsmål om selve skrivestilen med mye dialogveksling uten presisering av hvem som sier hva, og med korte, ufullstendige setninger, er så lett å få med seg for tilhørerne. Det stiller i hvert fall store krav til høytleserens rytmesans og evne til å forandre stemmen.
Tania Kjeldsets illustrasjoner er jevnt fordelt fortellingen gjennom på hvert tredje oppslag om lag. De svart-hvite blyanttegningene er myke i konturene og følger teksten i fortellingen nøye. På den første tegningen hvor det handler om at Linn tar frem gullhjertet sitt for å bruke det i en lek med småsøsknene, har Kjeldset tegnet kommoden og enkelte elementer i rommet til Linn, men hun har unnlatt å fylle ut teksten, slik at disse tingene forekommer på en hvit flate, eller et tomt rom. Tegningene fremhever også Linns columbianske opphav, med høye kinnben og et bredt ansikt. På tegningen av Linns medelever som erter henne fordi hun ikke kan lese, ser de andre elevene etnisk norske ut med andre farger og ansiktsform enn Linn, og dette fremhever den etniske forskjellen dem imellom.
Inger Østenstad - 11.09.03.
-
På www.barnebok.no skriver Anne Løvland:
Skal jeg lese det høyt for deg, sier mamma. – Så kan du følge med på ordene?
Linn nikker og stryker over tegningen. Den er fin. Ei nydelig jente med skrå øyne som kler på lillebroren sin. Tenk å kunne tegne så fint.
Hun ser opp på mamma. – Husker du at du leste den for meg før?
Mamma smiler. Hun setter seg på golvet og klemmer Linn inntil seg.
- Å nei! Mamma ser på klokka. – Kan vi ta det etter middag? Jeg har glemt å hente tvillingene!
- Nei! Vi må lese nå.
- Jeg er snart tilbake. Kan du ikke kikke litt på bøkene i fred og ro så lenge?
Mamma klirrer med bilnøklene. Det lange lyse håret svinger bak på ryggen hennes.
-NÅ! Roper Linn, og kaster boka i golvet.
Men mamma er ute av huset alt. (Knudsen 2003, side 34)
|
|
Boka I snublefart er ei bok i serien ”Les for meg”, og høytlesing er noe av det hovedpersonen i boka ønsker seg aller mest. Linn ønsker at mor eller far skal sette seg ned og lese og prate bare med henne. Faren til Linn jobber i utlandet, og mora er alltid travelt opptatt med de små tvillingsøsknene. Linn synes det er vanskelig å lese, selv om hun snart er ni år. På skolen erter noen av guttene henne fordi hun ikke klarer å lese ordene i leseboka. Det er mye som er vanskelig for Linn. Hun savner faren når han ikke er hjemme og hun gruer seg litt til å gå på skolen. Men aller mest gruer hun seg til fredag. Det er noe med et selskap og et forsvunnet gullhjerte som har blitt så fryktelig vanskelig…
Anne Løvland - 31.08.03. |
|
|
Om "Maria og Minotaurus"
2001
På www.barnebok.no skriver Anne Løvland:
- Raul! Hun dytter han i armen med albuen. Han lener seg mot henne og det svarte håret hans skinner i det svake lyset. Hun løfter på den lille høretelefonen og hvisker inn i øret hans:
- Det er noen i labyrinten på Knossos!
- Hvem da?
- Minotaurus! En råsterk mann med oksehode. Han sitter helt innerst i labyrinten og spiser dem som går seg vill der. (Knudsen 2001, side 22)
|
|
Maria og lillebroren Raul er på veg til ferieøya Kreta. Maria har fått høre fortellingen om Minotaurus som var halvt mann og halvt okse. Fortellingen sier at oksemannen for lenge, lenge siden ble stengt inne i labyrintene under Knossospalasset på øya. Alle unntagen søsteren Ariadne var redd for den svære mannen. Mange mente at Minotaurus spiste mennesker, fordi ingen fant veien ut av labyrinten. Ariadne forelsket seg i prins Tesevs og fortalte han hvordan han skulle finne veien ut av labyrinten. Da han kom levende ut av den, feiret alle at Tesevs hadde drept Minotaurus. Men fremdeles mener noen at det skjer underlige ting på Knossos …
Maria tenker mye på Minotaurus, Ariadne og Tesevs. Er historien sann? Kan det tenkes at oksemannen fremdeles finnes i labyrinten? Jo mer Maria tenker på den skumle fortellingen, jo skumlere blir den.
Anne Løvland - 2001.
-
I Fredrikstad Blad skriver Anette Torjusen:
Søskensjalusi og Minotaurus på solfylte Kreta
(...) Søskensjalusi, som er underliggende i historien, er også noe barn lett kan identifisere seg med. Spennende blir det også at settingen er satt til Hellas med annerledes bokstaver (det greske alfabetet er oppført i boken), mytologi og blått hav. Boken framstår som informativ med mange spørsmål og svar. Hyggelig lesning for åtteåringer og eldre.
Anette Torjusen - 2001.
Om "Maria - snart skolejente"
Lydbok
2001
På www.barnebok.no skriver Anne Løvland:
Jeg er Maria
Og vet at rare ting kan skje helt uten grunn.
Jeg bare drømmer en stund.
(Knudsen 2001) |
|
Dette er kjenningsmelodien til Maria som denne lydboka handler om. Eller, det er ikke kjenningsmelodien, for melodien kan du bare høre når du hører på lydboka. Men sangen forteller at det skjer mye rart med Maria, og det er jammen sant. Maria tror av og til at det bor krokodiller i gangen og løver på do. Men når dyrene blir for vanskelige, får hun dem bare til å sove slik at hun slipper å være redd for dem.
Maria er ofte glad og tøysete, men det hender også at hun er sint, eller at hun tenker på slikt som er litt vanskelig. Maria lurer på om Pappa tror på Gud, og hun vil gjerne vite hvorfor hun ikke snart kan bli storesøster. Dessuten blir hun kjempevrien når Mamma og Pappa forteller at de skal flytte til et nytt hus et helt annet sted. Lydboka har fem episoder, og i den siste episoden får Maria vite noe som gjør at hun blir både kjempeglad og veldig tankefull.
Vil du høre et utdrag av denne lydboka? Besøk Lydbokforlagets nettsider.
Anne Løvland - 2001.
Om "Maria midtimellom"
1999
I Adresseavisen skriver Ola By Rise:
Lise Knudsen presenterte Maria for oss første gang i fjor høst. Også da traff hun unge lesere midt i ryggmargen. Hverdagslige beskrivelser av hverdagslige tanker og opplevelser, ikke spesielt oppsiktsvekkende. Men det er treffende og troverdig, slik at høytlesningsstundene blir reneste andakter. For Maria gjør som vi voksne har glemt; hun smaker og lukter på verden, og er ikke like opptatt verken av klokka eller det de voksne synes er viktig. Dessuten er det langt fra lett å være skolejente på seks år, og føle at en er midt i mellom alt og alle. Anbefales!
Ola By Rise - 1999.
Om "Maria - snart skolejente"
1998
I Klassekampen skriver Eivor Bergum:
Maria – fantasia.
Og Lise Knudsens Maria sjarmerer meg i senk, hun er levende og morsom å bli kjent med, og vil nok oppleves som troverdig av liten og stor. Boka tar opp forhold som er aktuelle i tilværelsen til et førskolebarn – Maria øver seg i å stå på ski, hun har ei løs tann, hun tenker på egget og frøet som blir et barn og hun ønsker seg et søsken.
Eivor Bergum - 1998.
Om "Novemberlys"
1994
I Laagendalsposten skriver Bror von Krogh:
Innsiktsfull og troverdig bok
(...) At boka tar tak i leseren skyldes at Lise Knudsen er en språkøkonom – med et konsist, nesten tilhugget språk lar hun oss ta del i Annes liv og tanker. ”Novemberlys” er ei ungdomsbok som ikke lefler med leseren, men holder ham ettertenksomt fast i grepet til siste side.
Bror von Krogh - 1994. | |
| |
|
Lise Knudsen
Siste utgivelse:
Uten dekning
Priser:
2009
Årets Fylkeskunstner i Buskerud
2007
Språklig Samlings Litteraturpris
|
